Shar Pei er en mellomstor rynkete hund fra Asia. Rasen nedstammer så langt
tilbake som til Han-Dynastiet 206 f. Kr. -220 e. Kr. Utspringsplassen for rasen
anses å være lille byen Dahlet i provinsen Kwangtung, Kina.

Shar-Pei har alltid vært det vanlige menneskets hund. De ble eiet av de kinesiske
bøndene som fødde de opp og brukte dem til å vokte hjem og eiendeler, gjete buskapen
og til jakt bl.a. på villsvin. De levde sammen med familien og deltok i deres daglige liv.
Dette er i Shar-Pei fortsatt, da man merker på dagens Shar-Pei at de er veldig bundet til
og trofaste mot familien. Mange opplever at deres hunder gjerne vil gjøre sine eiere til
lags og det er ikke uvanlig at de kan få separasjonsangst når de må være hjemme alene.

Rasen har ett feilaktig rykte på seg for å være en kamphund. Det kommer fra en periode
da det var ekstremt populært med vedding i Kina, som da innebefattet all mulige slags
dyr, sure bestemødre og gud vet ikke hva... Shar pei`s skinn gjorde det hensiktsmessig i
og med at de kunne vri seg ut av motstanderens grep og de
små ørene og de dyptliggende øynene kom da ikke så lett til skade. Men det er viktig å vite at flertallet av
Shar-Pei måtte dopes for å få kampvilje. Shar-Pei er en fredelig hund som helst går vekk
fra situasjoner som kan ende med slagsmål.

På 1940 tallet holdt rasen på å bli utryddet. Det kommunistiske styre med Mao i spissen,
regnet å ha hunder som luksus, følgende ble skyhøye skatter og oppdrett av hunder ble
forbudt. Hunder ble slått i hjel og havnet på middagsbordet i og med at det på den tiden
var legalt å spise hundekjøtt. Mao Tze Tung , spesielt, viste forakt for Shar-Pei, fordi
rasen var en påminnelse om den gamle tiden, religion og hellighet. Alt dette medførte at
rasen holdt på å dø ut i Kina. På 1950 tallet fantes det kun ett fåtall igjen i landet, noen
hadde blitt smuglet ut til Hong Kong, Macau, Taiwan og rundt om til de kinesiske øyene.
En kinesisk flyktning, Matgo Law, forsøkte i Hong Kong å øke antallet av rasen. Det var
vanskelig med hundeavl på den tiden i Hong Kong, i og med at kommersielt fòr
og medisiner var vanskelig å få tak i. Han og flere andre oppdrettere bidro til at rasen ble
introdusert i vest og til og begynne med spesielt i USA.

Innavl ble brukt av den naturlige årsak for å øke bestanden og til og med innblanding av
andre raser, f.eks tanghund. Tanghunden hadde stående ører og enkelte var flerfarget,
noe som kan forklare at ståører og flere fargede hunden av rasen kan fortsatt i dag
forekomme. Tang hunden Lisa er den moderne Shar-Pei typens mor. Hun ble bl.a. parret
med den berømte Shar-Pei hannen Eagle Wing. Disse avkommene hadde lengre pels,
det vi i dag kaller brushcoat. Chow chow nevnes også som en rase som ble parret inn.
De har samme blå tunge som shar pei, og i blant fødes valper i shar pei kull med for lang
pels, såkalt bearcoat, som minner om en chow chow.

I 1996 kom den første Shar-Pei til USA, som da ble kalt kinesisk kamphund og det ble
importert flere de neste årene. På 70 tallet begynte den store exporten til USA. I 1973
satte Matgo Law inn en artikkel om shar pei i Dog Magazin, med en bønn
til oppdretterene i USA om å hjelpe han med å bevare rasen. Bilder av rynkete valper fulgte
artikkelen. Hvem kunne motstå disse rynkete vesnene? Amerikanerene falt for de
sjarmerende hundene og importen til USA tok seg fort opp. I 1978 ble rasen omtalt
i Guiness Rekordbok , som verdens sjeldneste rase, men det skulle ikke ta lang tid før
antallet raskt øket. I 1993 fantes det i USA ca. 19 000 registrerte Shar-Pei.

Flere av de første importene hadde graverende feil og defekter og interessen for rasen
drog selvfølgelig med seg lykkejegere. Det var mange som ville tjene penger på den lett
salgbare rynkete hunderasen. Antallet kom da ofte framfor kvaliteten. Problem med
huden, som rasen har blitt kjent for å ha, kan bero på begeistringen for rynker som man
hadde på den tiden. Med det fantes også flere erfarne oppdrettere av avl på andre raser,
som startet ett seriøst arbeid med å bygge opp stammen. 1982 kom den nye
standarden, som siden ble revidert en rekke ganger og Shar-Pei ble nå offisielt antatt
i den Amerikanske kennel klubben. Noen har i ettertid kritisert at denne standarden har blitt
for amerikanisert og ikke vektlagt opprinnelse… Det er denne standard som ligger til
grunn for vår rasestandard.

Utseendesmessig har rasen også forandret seg en del etter de kom til vesten. Størrelsen
har framfor alt skiftet mye. Fra og tidligere ha en mankehøyde på opptil 59 cm til dagens
max høyde 51 cm. Den tradisjonelle typen er mer høybent, har ikke så mye rynkete hud
og nesepartiet er ikke utfylt. I vest vokste en mer kompakt og mer rynkete type fram. Den
tradisjonelle typen kalles for Bonemouth ((se vår Albert)) I Kina arbeider oppdretterne i
dag med å bevare denne tradisjonelle Shar-Pei og har mange beundrere rundt om i
verden. Disse anser at det er bare denne høyreise Bonemouth med sin korte pelstypen,
som er en ekte SharPei og kan ikke tenke seg ett annet... I tillegg har jo denne en flere
tusen år kulturell og religiøs i Kina.

Men så er jo den” vestlige” typen blitt en suksess som vanskelig kan reverseres… og
kanskje ikke bør det? Mange mener da at rasen bør deles på grunn nevnte svært
forskjellige kropp og utseende – pluss dertil andre anatomiske ting som for eksempel
ører, stopp, osv.